Ceres kom til oss fra Kennel Villar Roxjana i mai 1991, 4 måneder gammel. Han var vår første Pyrenéerhund, og forøvrig også vår første hund.

Når vi snakket med Knut i telefonen for å avtale å se på Leonberger kullet hans, spurte han om vi kunne være interessert i en Pyrenéerhund. Nei, det var vi i hvertfall ikke (vi ante ikke hva en Pyrenéerhund var), vi skulle ha Leonberger, det var helt sikkert. Etter å ha tittet på Leonbergervalpene begynte vi å få øynene opp for den sjarmerende 4 måneder gamle Pyrenéergutten som tuslet rundt der. Det endte med at vi endret mening og tok med oss Ceres hjem den kvelden:-)

Knut viste oss bilde av Cornelius, faren til Ceres, i Hundesport og fortalt oss at han ble Norsk Vinner året før. Vi hadde aldri vært på hundeutstilling og ante ikke hva Norsk Vinner var, men oversatte det raskt til Norgest Beste Pyrenéerhund. På spesialutstillingen for Pyrenéerhund et par uker senere viste vi derfor stolt frem Ceres til diverse utstillere fra forskjellige "klaner" og fortalte at han var valp etter norgest beste Pyrenéerhund. Vi fikk nok ett og annet skrått blikk, men alle var for høflige til å forklare oss sammenhengen. Vi har ledd mye av det i ettertid:-) På tross av dette ble vi veldig godt mottat i pyrenéermiljøet.

Ceres var en enkel valp (selv om tygge-kontoen hans kom opp i en anselig sum etter hvert). Frem til han var 10 måneder ga han ikke fra seg ett eneste bjeff, noe som bekymret oss stort. Vi forsøkte bl.a. å oppmuntre han til å varsle når det ringte på døren (hvor dum går den an å bli?). De bjeffene han ikke kom med før 10 måneders alder tok han igjen mange ganger senere i livet:-)

Vi var veldig ivrige hundeeiere, gikk på dressurkurs, leste litteratur, spurte og grov hos mer erfarne hundeeiere, mm. Vi ville lære så mye som mulig om hundehold generelt og rasen spesielt. Vi ble også med i utstillingsmiljøet og fikk mange nye venner. Vi måtte imidlertid etter hvert innse at Ceres ikke akkurat var noen "stjerne", så det ble gradvis færre utstillinger på han. I det daglige var Ceres en drøm. vi kalte han "Oksen Ferdinand". Så lenge han fikk snuse på sine "blomster" brydde han seg ikke en døyt om verden forøvrig. På nøytral grunn yppet han ikke med noen, men fremmede hannhunder på hans gårdsplass aksepterte han ikke. Det var en regel vi kunne leve med. Selv om han til daglig ga inntrykk av å være i koma viste han klart og tydelig sine vokterinstinkter når situasjonen tilsa det. Det var aldri nødvendig å låse hverken hus eller bil når Ceres var der.

Ceres fikk bruskløsning 6 måneder gammel, fremprovosert av Pettern under lek. Vi ante ikke hva bruskløsning var og vi ante ikke at dette var noe hurtigvoksende hunder er disponert for i oppveksten. På den tiden var dette et tema underlagt litt hysj-hysj i Pyrenéermiljøet. Vi valgte imidlertid å være helt åpne om Ceres sitt tilfelle, siden vi mente at det var til det beste for rasen. Han ble operert og fikk ikke senere vesentlige plager av dette, av og til viste han tendens til svak halting når han var sliten.

9 år gammel fikk Ceres betennelse i den ene rovtanna, som viste seg å være sprekt og derfor måtte fjernes. Han ble aldri helt bra etter operasjonen, og betennelsen ville ikke gi seg skikkelig. I tillegg forsvant liksom livsgnisten hos han og han så ikke ut til å ha det så bra lenger. Vi er av en oppfatning at våre dyr skal få forlate denne verden med sin verdighet i behold, og bestemte derfor at tiden var inne for Ceres. Det var selvfølgelig en tung beslutning, men vi tror den var riktig. Ceres ga oss utrolig mange gleder gjennom de nesten ti årene vi hadde han, og han lærte oss å elske Pyrenéerhunden:-)

Bianco kom til oss fra Kennel Villar Roxjana i april 1992, bare 6 og en halv uke gammel. Han var vår andre Pyrenéerhund og av samme kombinasjon som Ceres.

Oppdretteren opplevde et dødsfall i nær familie mens han hadde Bianco kullet. Valpene gikk derfor litt for lut og kaldt vann og han mente derfor at det var bedre at Bianco kom til oss "litt tidlig" enn å bli på kennelen til han var leveringsklar. Dette er en avgjørelse vi i etterpåklokskap ikke kan si oss enige i, men på det tidspunktet var vi ganske uerfarne hundeeiere og fulgte derfor det rådet vi fikk av oppdretter. Det viste seg ganske snart at Bianco manglet den sosialiseringen og oppdragelsen han skulle ha fått av sin mor i syvende og åttende leveuke, men på det tidspunktet forsto ikke vi dette (vi fikk imidlertid erfare det ved selvsyn når Tilde hadde valper, det er fra syvende og åttende leveuke moren setter inn de alvorlige korreksjonene). Vi ventet på at Ceres skulle "sette han på plass", noe som aldri skjedde. Ceres syntes å godta alt fra Bianco uten å forsøke å korrigere han. Ceres var tross alt kun en unghund selv på den tiden.

Frem til Bianco kom i puberteten gikk ting egentlig ganske greit, men i ettertid ser vi at det var mange signaler vi skulle ha reagert på. Når Bianco var fysisk jevnbyrdig med Ceres begynte de virkelige problemene, stadige slosskamper mellom hundene. Dette utviklet seg til det verre og selv den minste ting kunne kunne føre til en "eksplosjon".

Fra Bianco var 2 til han vare 4 år gikk vi så og si konstant på forskjellige kurser med han for å forsøke å korrigere adferden. Vi hadde hjemmebesøk av adferdsspesialist, vi fikk han analysert og testet av en instruktør ved forsvarets hundeskole, og til slutt forsøkte vi også kastrering, i samråd med veterinær. I kursomgivelser med mange andre hunder, og forøvrig også på utstilling, fungerte Bianco utmerket og han hadde aldri en alvorlig disputt med noen annen hund enn Ceres.

På hjemmefronten fortsatte imidletid problemene. Vi snakker ikke om litt "knuffing" som det av og til er i en hundeflokk, men regelrett slossing så blodet bokstavelig talt sprutet. Med Ceres sine 55 kilo og Bianco sine 69 kilo var det rett og slett ikke ufarlig å forsøke å skille dem når de først braket sammen, så av og til måtte vi bare la dem holde på til de var så slitne at de ikke orket mer. På den tiden skulle vi hatt klippekort hos veterinæren, så ofte som vi var der for lappe sammen hundene.

Når vi oppdaget at Bianco også begynte å vise aggressive tendenser mot ungenens venner som kom på besøk var det ikke lenger mulig å unskylde han. Etter grundig rådslagning gikk turen til veterinæren en siste gang, Bianco ble bare 5 år gammel.

Tross alle problemene hadde vi selvfølgelig også mange gode stunder sammen med Bianco. Han var en hengiven hund, men han fikk desverre en uheldig start i livet. Vi lærte utrolig mye om hundeadferd de årene vi hadde Bianco, noe vi har tatt med oss videre i vårt hundehold med godt resultat.

Geisha kom til oss fra Naka-Yado's Kennel i oktober 1996, 8 uker gammel. Hun var vår tredje Pyrenéerhund og vår første tispe. Vi følte at tiden var moden for å få oss en tispe så Pelle og Gro koblet oss med Hanne som hadde sitt første Pyrenéerkull.

Selv om vi allerede hadde to Pyrenéere fra før må vi vel bare innrømme at vi ikke var særlig erfarne i kunsten å plukke valp. Vi viste ikke om alle signalene vi skulle se etter så vi valgte vel mer med magen enn med fornuften. At Geisha var den mest aktive valpen i kullet, som f.eks. hadde som spesiale å velte vannskåla, synes vi bare var sjarmerende. Dette, og andre lignende egenskaper, var noe hun tok med seg i videre i livet:-)

Hele sitt liv var hun en notorisk og uhelbredelig tyv. Våre andre hunder har vi stort sett klart å avlære uvanen med å forsyne seg på benken, men Geisha syntes ganske enkelt det å stjele en brødskive var verdt en smekk på snuta, kjeft, eller andre represalier. Dersom hun ble tatt på fersken lukket hun ganske enkelt øya og tok det som kom, mens hun fortsatte å forsyne seg. Dersom hun så sitt snitt til å stikke ut av porten var det bare å sette seg i bilen og starte søket, da tok Geisha seg en rundtur på Råholt. Hun var ganske enkelt "full av fark", men med en herlig personlighet. Geisha var også en veldig omgjengelig hund, hun godtok alt og alle med unntak av "blondiner" (andre hvite tisper). Om hun så på dem som potensielle rivalinner eller om det var noe annet hun ikke likte med dem forblir en gåte.

Vi gikk en del på utstilling med Geisha, og i motsetning til Tilde syntes det som om Geisha likte å vise seg frem i ringen. Hun hadde, som de fleste, sine eksteriørmessige feil og mangler i forhold til rasestandard, men hun var ekstremt velproposjonert og hun beveget seg som en gaselle i ringen. Det var en fryd å se på. Hun fikk etter hvert sine cert og sitt championat. Vi hadde planlagt å ha et kull på Geisha, men etter gjentatte betennelser måtte hun til slutt få livmoren fjernet.

I desember 2003 viste Geisha tegn på halting på det ene bakbenet. Vi så den an noen dager, men haltingen vedvarte, så da bar det til veterinær. Røntgenbildet avslørte benkreft i det ene bakbenet. Den hadde allerede utviklet seg så langt at vi besluttet å avlive henne der og da. I følge veterinæren er benkreft en smertefull sykdom, så det beste vi kunne gjøre for henne var å la henne slippe mer smerter. Det er en tung avgjørelse å avlive en hund, men vi forsøker alltid å prioritere det som er best for hunden. Geisha hadde mye personlighet og det ble et stort "hull" etter henne som det tok lang tid å tette.

Tilde kom til oss fra Naka-Yado's Kennel i august 1998, 8 uker gammel. Hun var vår fjerde Pyrenéerhund og vår andre tispe. Kristi fikk være med på fødselen hennes og vi fulgte kullet tett i ukene frem mot leveringsklar alder. Vi ble tiltrodd den ære å få første-valget i kullet og da falt valget på Tilde.

Tilde var vår andre tispe og ble anskaffet med avl i tankene. Fire år gammel ble hun brukt i en kombinasjon med Lillebror, og sammen fikk de seks herlige avkom. Hun var en veldig omsorgsfull og beskyttende mor og hun plukket med bestemt mine ut hvem som fikk lov å besøke valpekassen. Lillebror fikk besøke valpene fra dag en, men Geisha måtte vente i flere dager før hun fikk snuse på dem. På samme måte plukket hun mennesker som kom på besøk, noen fikk hilse på valpene andre ikke, og det var noe vi selvfølgelig respekterte. Etter hvert som valpene vokste til viste hun også imponerende evner i å oppdra dem. Det var fasinerende å følge med på hvordan hun tok for seg valpene etter tur og lærte de god "valpeskikk".

Tilde var det man kan kalle "litt skarp i kantene". Hun plukket mennesker, noen likte hun og noen likte hun ikke, og hun ga klar beskjed til de hun ikke likte. Dette var noe vi oppfattet som uønsket og lite hyggelig, men tross iherdige forsøk på å endre denne adferden lyktes vi aldri helt. Hun tok også med seg denne adferden i utstllingsringen, og hun likte ikke alle dommerene, så vi sluttet ganske enkelt å stille henne. Ofte skyldes slik adferd usikkerhet, og det var sikkert tilfelle også hos Tilde, men i vokter-situasjoner viste hun en meget solid og uredd adferd. Bortsett fra hennes noe sære adferd var Tilde en glad, kjærlig og hengiven hund som ga oss mange gleder.

En dag i januar 2005 viste hun tendenser til halting på det ene bakbenet. Vi tok henne til veterinær og fikk en noe usikker diagnose på benkreft. Siden veterinæren var usikker ville han vente et par uker for å ta et nytt bilde. Allerede etter et noen dager så vi imidlertid at hun ble verre og tok henne derfor med til ny røntgenundersøkelse. Da var det ikke lenger noen tvil hos veterinæren og vi hadde ikke noe annet valg enn å la henne slippe smertene. Det var en vond opplevelse, som det alltid er når man må avlive en av sine hunder, men Tilde ga oss mange gleder den tiden hun var hos oss og vi har mange gode minner å ta med videre.

Lillebror kom til oss fra Naka-Yado's Kennel i desember 2000, 4 år gammel. Da hadde Pettern og Lillebror allerede hatt en avstandsforelskelse gående fra han var 6 uker gammel.
Når vi første gang besøkte Naka-Yado's Kennel for å kikke på Geisha falt Pettern for Lillebror, men han skulle Hanne beholde selv så han var ikke til salgs. Ved anskaffelse av Geisha fikk vi et vennskap med Hanne på kjøpet. Det ble derfor mange besøk gjennom årene og forholdet mellom Pettern og Lillebror ble bare sterkere for hver gang de møttes. Et par måneder etter at Ceres døde kom Lillebror på besøk for å bo hos Pettern en ukes tid. De hadde en kjempefin uke sammen, og når Hanne kom for å hente Lillebror "gråt" han i bilen hele veien hjem. Det var da Hanne skjønte at Lillebror og Pettern var ment for hverandre, og slik var det at Lillebror flyttet hjem til oss. Han ble vår femte Pyrenéerhund og vår tredje hannhund.

Lillebror var en herlig hannhund som aldri oppsøkte krangel og bråk. Til Pyrenéer å være var han kanskje litt "pysete", men han var trygg og avbalansert og hilste blidt på alle han møtte. Lillebror var en slik type hund som tollererte alle, mennesker som dyr. Hans misjon her i verden var å få mest mulig kos, og det var han dyktig på. Vi tok med Lillebror på utstilling av og til. Han var vel ikke av ypperste eksteriør-kvalitet, men han fikk sine cert og ble champion etter hvert. Vi brukte han også i en parring med Tilde, med seks herlige avkom som resultat.

En kveld i påsken 2005 tuslet han inn på soverommet, la seg i sengen sin og sovnet for siste gang, han ble åtte og et halvt år gammel. Han hadde ikke vist noen tegn til sykdom eller lignende så hans død kom brått og uventet på oss. Vi fikk imidlertid mange fine stunder sammen som vi tenker tilbake på med glede.