Kristi besøkte i fjor den store årlige utstillingen i Argeles-Gazost, ved foten av de Franske Pyrenéene, uten hunder, og kom hjem full av entusiasme og gode opplevelser. Etter en del vurderinger frem-og-tilbake (det er jo et stykke å kjøre da :-)) bestemte vi oss for å reise med hunder i år.

Pelle og Gro skulle være vårt reisefølge. Kristi og Gro hadde planlagt reiserute i detalj på forhånd, bestilt plass på hoteller som godtok hunder, og delt opp reisen i passende etapper. Vi hadde med oss Belmondo og Delice, mens Pelle og Gro hadde med seg sine to Berger'e Folie og Quidam. I tillegg måtte selvfølgelig Målfrid også være med (vår GPS navigator som bryter litt på nord-vestlands'k, derav navnet). Småjentene, Martha og Gjertrud hadde reist på "feriekoloni" til Hanne på Toten. Når hundene skal tilbringe 10-12 timer daglig i bilen synes vi det er viktig at de har tilstrekkelig plass til å kunne røre litt på seg. Vi hadde derfor gått til anskaffelse av en takboks i anledning turen, den kom godt med.

Turen startet fra Råholt relativt tidlig mandag morgen. Pelle og Gro skulle levere valpen (Aèla) i pensjon hos noen venner i Fredrikstad, så vi hadde avtalt å møtes på Svinesund. Der ble tid til en lunsj og litt shopping, bl.a. en elektrisk kjøleboks som skulle vise seg å være en kjærkommen investering, før turen bar videre nedover Sør-Sverige. Vi fikk prøve Øresundsbroen for første gang (dyr men praktisk), over til Danmark, hvor turen gikk videre til Rødbyhavn som var endepunkt for dagens etappe. Etter lufting av hunder og innkvatering på hotellet ble det tid til en middag, på dansk manér, dvs. med en Gammel Dansk som apéritif. Kristi kunne styre sin begeistring for denne skikken (se bildet), men "When in Rome, Do As the Romans Do".

Tirsdag morgen var det opp i otta (i følge Pettern) og igang med finslepen logistikk: lufte hunder, morgenstell, tømme rommet, pakke bilen, spise frokost, og så tut-og-kjør. Første etappe var under 1 km, rundt svingen og inn på ferga til Puttgarden. Pettern har alltid vær misunnelig på tyskerne som kan kjøpe øl til 2 kr. boksen og en Jägermeister til under 100, så han hadde google't og forberedt seg godt. Det skulle finnes en velutstyrt grensebutikk i Puttgarden som han hadde tinget på. De andre hadde lett overbærende gått med på at vi skulle stoppe her, men når vi ankom "Border Shop" på fergeleiet i Puttgarden var det flere en Pettern som gjorde store øyne. 8000 m2 med øl, vin og sprit fordelt over fire etasjer var ganske enkelt imponerende, selv Kristi som har et meget beskjedent alkoholkonsum måtte stagges :-) Vi gadd ikke dra med oss for mye nedover, men det ble laget handleliste for hjemturen.

Turen gjennom Tyskland ble en prøvelse, det viste seg at motorvei A1 undergikk en totalrenovering, det var milevis med vegarbeid. Når tyskerne stenger en fil for arbeid, deler de den resterende filen i to. Forsåvidt greit for trafikkavviklingen, men du skal holde godt i rattet når du passerer store vogntog med 30cm klaring. Kristi er født bekymret, også for bilkjøring, så hun hadde træler i hendene etter å holde seg fast gjennom Tyskland:-) Det var noen strekk uten vegarbeid og med fri fart, da grodde det fort horn i panna på Pelle. Vi så ikke stort til han utenom rastestoppene. Turen gikk videre innom Nederland og inn i Belgia, hvor vi stoppet for dagen i Namur, en liten by i kupert terreng med borger, slott og mye interessant arkitektur.

Onsdag morgen var det igjen igang med logistikken. Delice er tilvendt å sove i bur fra vi fikk henne, så vi hadde med reisebur til henne som hun sov i på hotellene. Størrelsen på buret og utformingen av takboksen gjorde at buret måtte ligge nederst, derfor ble det litt ekstra styr både morgen og kveld:-)

Denne dagen kom vi inn i Frankrike, endelig. Om tyske veier hadde vært en prøvelse var de franske en tilsvarende nytelse. Perfekte veier med lite trafikk i nydelig landskap, dette var ferie. Ruten gikk rett igjennom Paris, og vi skjønte raskt at den trafikken som ikke fantes på motorveiene den var i Paris, krydret med noen omkjøringer, da var det godt å ha med Målfrid. I Frankrike er det som i Norge, tett med fotobokser, og selvfølgelig blinket det på Pelle et par ganger. Det skal bli spennende å se hva det leder til :-)

Dagens endestasjon var Limoges, en liten by på landsbygda 650km sør for Paris. På tross av iherdig assistanse fra Målfrid slet vi litt med å finne frem til hotellet. Ingen av oss snakker Fransk, og å spørre etter veien ble en selsom opplevelse. Vi opplevde dette flere ganger på turen, dess mindre vi forstår dess mer snakker og gestikulerer franskmennene. Da er det bare å nikke og takke, og så forsøke å finne frem på egenhånd:-)

Det sies at Pyrenéerhunden ikke har noe utpreget jaktinstinkt, for noe tull! :-) Hanne har en kanin i innhegning i hagen, og når vi leverte småjentene i pensjon klarte Delice å hoppe over gjerdet inn til kaninen. Om hun bare skulle "kose" med kaninen vites ikke, men vi fikk stoppet henne etter en kort, men intens, jakt (kaninen overlevde uskadd, men sikkert med "harahjerte"). Rundt hotellet i Limoges fantes det imidlertid hundrevis av ville kaniner, og Delice hadde tydeligvis kaninjakten friskt i minne, hun dro sånn i båndet at magen subbet i bakken:-) Det ble ikke mere lufting en strengt nødvendig den kvelden.

Jentene hadde lagt opp reiseruta slik at vi kun hadde 466km igjen til målet på torsdagen, bare en liten kosetur med andre ord. Etter hvert som vi nærmet oss målet så vi de spisse tindene på pyrenéerfjellene reise seg i horisonten. Byen Argeles-Gazost ligger ved foten av fjellkjeden, inne i en gryte med fjell på alle kanter. Det var med en viss grad av andektighet vi kjørte inn i byen, selve arnestedet til Pyrenéerhunden. Vi kjørte nesten rett på hotellet, Les Cimes (Pelle og Gro bodde på et annet hotell i nærheten). Et lite familiedrevet hotell i typisk fransk romantisk stil, med småblomstrete tapet og lysegrønne vindusskodder. Det første rommet vi fikk tildelt var så lite at det ikke en gang var plass til å slå opp buret. Heldigvis var vertene veldig imøtekommende, og etter litt omrokkeringer på bakrommet fikk vi tildelt et tremannsrom som etter litt ommøblering gjorde nytten. Etter fire dager i bilen var det virkelig godt å være fremme. Det ble både en og to kalde øl i hagen (de serverer små øl i Frankrike) før vi pakket ut av bilen:-)

Etter at vi hadde kommet i orden tok vi med oss hundene en tur opp i bysentrum. Det tok ikke lang tid før den første personen, en oppdretter fra Nederland, kom løpende og ville hilse på Belmondo, det skulle vise seg at det ikke ble den siste:-) Mens vi satt på en fortausrestaurant og fikk oss en matbit og en øl (de franske øl'ene er som sagt veldig små) kom det en damegjeng fra Australia og slo seg ned ved nabobordet. Det viste seg at de alle var oppdrettere og eiere av Pyrenéerhund, så det var ikke vanskelig å finne samtaleemne. Nok en gang falt Belmondo i smak, så det ble en del klapping, kosing og bildeknipsing. Det finnes kun en Berger i Australia foreløpig, så Folie og Quidam vakte også stor interesse hos damene.

Fredagen var satt av til "sløving", med trasking rundt i byen, besøke en del fortausrestauranter, en tur ned i parken hvor alvoret skulle finne sted, osv. Man skulle tro at folk her var vant til Py'er, men overalt hvor vi beveget oss vakte hundene oppsikt, og da spesielt Belmondo. Mange av de vi traff var selvfølgelig kommet for å delta eller se på utstillingen, så deres interesse var selvsagt, men også oppsiktsvekkende mange lokale fattet interesse. Argeles er ikke bare Pyrenéerhund, det er også Tour de France. Vi traff amerikanere som kom ens ærende for å sykle noen av klatre etappene i Touren. Vi synes det virket vel sprøtt, men ved nærmere ettertanke, det synes sikkert de om vårt ærende også:-)

Vi hadde også en del riktig hyggelig samvær med resten av den norske delegasjonen, Freddy og Aina fra Fredrikstad og Else fra Mandal, som hadde tatt turen for å stille sine Berger Face-Race.

Lørdag er det tradisjon at man møtes i parken der utstilling skal være, utstillere så vel som besøkende. Da er tonen uformell og man har mulighet til å møte en rekke likesinnede. Visst vet vi at Belmondo er en fin og imponerende hund (og han var i sitt ess på turen, i god kondisjon og full pels), men makan til den oppmerksomheten han fikk i parken den dagen har vi aldri opplevd. Han ble fotografert opp og ned i mente, av "vanlige" besøkende så vel som py-folk og oppdrettere fra "hele" verden (franskmenn, belgiere, nedelendere, italiere, engelskmenn, australiere, amerikanere, ...). Til tider grenset det til det absurde, folk sto faktisk i kø for å ta bilder. Da Pelle og Gro kom tilbake til hotellet ble de stoppet av hotellverten som ville vise de bildene hun hadde tatt. Av ca. 30 bilder var 15 av Belmondo:-) En av de vi snakket med omtalte han som "Belmondó, the most famous dog all over Europe" (de hadde en egen svung på navnet hans). Det er vel egentlig undøvendig å si at det var en opplevelse for livet:-)

Som en avslutning på dagen i parken arrangeres det en parade opp til torget i byen. Alle deltar med sine hunder og går i rekke fra parken til torget, hvor borgermesteren i byen og formannen i klubben sier noen velvalgte ord (på Fransk selvsagt) før det serveres vin til alle fremmøtte. Dagen ble avsluttet med et bedre måltid (Raclet des Pyrenées) på en lokal restaurant - det er ikke tvil, franskmennene kan dette med ost, vin og spekemat.

Søndagen var dagen da alvoret skulle finne sted. Dagen grydde med regn i lufta, og desverre skulle det regne det meste av dagen. Heldigvis hadde Pelle og Gro med seg teltet, så vi klarte oss ganske bra. Vi reiste til Argeles med realistiske forhåpninger, og var enige om at dersom vi fikk Excellent på hundene våre skulle vi være fornøyd. Det var tross alt 197 Bergere og 153 Pyrenéerhunder påmeldt. Og tatt i betraktning at Delice kastet hele (og da snakker vi om absolutt hele) pelsen noen uker før avreise. Selv vi måtte innrømme at hun så litt stakkarslig ut:-)

Folie var den første i ringen, for Alàin Pecoult, han plasserte henne som nr. 5 i champion klassen, meget respektabelt. Delice var den neste i ringen, hun stilte for M. Mansencal, kjent som en primadonna i miljøet. Noe han viste til fulle, mens vi sto der i regnet med hundene og ventet tok han seg god tid til holde foredrag for utvalgte tilskuere, diskutere med andre dommere, osv, og alt foregikk på fransk selvsagt. Delice ble jo ikke noe mer imponerende av å stå ute i regnet å bli gjennomvåt, lite pels som hun hadde, så det gikk som det måtte. Hun fikk sin Excellent, men ble ikke plassert.

Neste i ringen av våre var Belmondo, for Elina Haapaniemi. Her møtte han alle de "store gutta" fra europa, så at han ble nr. 3 i champion klassen overgikk alle våre forventninger. Gjett om vi var fornøyd! Sisteman ut av våre var Quidam, for M. Thébault. Han møtte også tøff konkurranse fra en rekke meriterte hunder, så at han også ble plassert som nr. 3 i champion klassen var ikke mindre imponerende. Vi overgikk dermed målsettingen med Excellent på samtlige hunder, og plassering på tre av dem.

Men dagen var enda ikke over. Som en gest til utenlandske utstillere arrangeres det en presentasjon i den store ringen hvor samtlige utenlandske utstillere løper inn med sine hunder. Basert på erfaring hadde Gro tatt med seg et norsk flagg, så selv om vi var få så syntes vi godt. Vi hadde også meldt på i "Couple" (en tispe og en hanne) med både Py og Berger. Delice og Belmondo nådde ikke helt til tops, men Pelle tok like godt første plass i sin klasse med Folie og Quidam! Vi var alle skjønt enige om at det hadde vært en fin dag:-)

Mandag morgen var det tid for å finne veien hjem. Vi sjekket ut av hotellene, pakket bilene, fylte opp tankene og satte kursen hjemover. Første etappe var 694km til Bourgese, en middels stor by ca. 22 mil sør av Paris. Her hadde vi booket rom i et hotell som var et renovert slott fra 1800-tallet. Hotellet reklamerte med at det var "gay friendly", og vi ble møtt av en meget hyggelig engelsk-talende vert som helt klart tenderte i "den andre retningen". Når vi sjekket ut skremte Kristi vettet av stakkaren med å, på en meget overbevisende måte, påstå at hotellet var hjemsøkt av, riktignok et vennligsinnet, spøkelse:-)

Tirsdag gjennomførte vi en 814km lang etappe til Dortmund, Tyskland. Det var litt godt å komme til et sted hvor man naturlig kunne kommunisere på engelsk, og få servert "normal" størrelse på øl'en uten å måtte presisere det. Det var nesten som å være hjemme igjen. Desverre viste det seg at Dortmund hadde, til felles med Limoges, en anselig bestand av ville kaniner rundt hotellet. Kaninjageren Delice ble så stressa at det var helt umulig å få henne til å gjøre sitt fornødende. Vi forsøkte gang på gang, men hun gjorde ikke annet enn å snuse etter kaniner. Når vi reiste neste dag måtte vi stoppe etter en halv time for å lufte henne, da bimeli-bimet hun seks ganger og bomeli-bomet en gang, gjett om hun var trengt:-)

Onsdagen hadde vi en etappe på 704km til Helsingør i Danmark. For å få litt forandring hadde vi bestemt oss for å ta en litt annen rute hjem. Selvfølgelig hadde vi en ny stopp på "Border Shop" i Puttgarden for å effektuere den handlelista vi hadde satt opp på vei nedover. Det var bare å håpe på at det ikke sto tollere ved Svinesund. Pettern er for EU medlemsskap kun for å få utvidet tollkvote:-)

Torsdag var siste etappe hjem, gjennom Sverige til Svinesund, og deretter rett hjem, ikke mer enn 559km. Pelle og Gro skulle hente valpen i Fredrikstad, så vi skiltes på Svinesund. Nå viste det seg at det hadde vært et spektakulært ran av en pengesentral i Sverige dagen før, med helikopter og det hele. Grensekontrollen var derfor skjerpet, alle ble dirigert gjennom kontrollen på Svinesund, ikke tvil om at pulsen steg et par hakk med tanke på det vi hadde handlet på "Border Shop" i Puttgarden. Heldigvis var ikke tollerene særlig interessert i "vanlige" norske turister, så vi ble vinket igjennom. Og takk for det:-)

Det hadde vært en fin og ikke minst opplevelsesrik tur, men ganske slitsomt, det skal innrømmes. Kjøre-computeren i bilen viste 5705km, motoren igang i 58t:58min, drivstofforbruk 0,67 l/mil. Greit nok.